Opp, inn og ut!

Jeg har blitt utfordret til å skrive en bok om mitt syn på verden, men også til å skrive litt kortere innlegg. I dag vil jeg nok ikke gjøre noen av delene, men vil skrive om de tre sidene (og da mener jeg ikke de tre frelsesaspektene..)

Ideen er gammel, etter min mening finner man den allerede i bibelen i Jesu liv. Populært blir det kalt lifeshapes, for de som kjenner begrepet vil jeg snakke om trekanten. Andre vil kanskje kjenne det igjen fra boken "En helt overkommelig disippel". Poenget er vel at jeg prøver å la det bli en del av livet mitt, noe som er lettere sagt enn gjort.

De tre sidene kan en kalle, opp, inn og ut, eller Gud, menigheten og misjonsmarken. For meg er dette det viktige i livet, det er slik jeg først og fremst vil prøve å leve, så kan skole, arbeid, karate og klesvasker ikke komme utenom, men bli midler for å oppnå hovedfokuset; å leve et liv i balanse, i et forhold med Gud, en tjeneste og tilhørighet i menigheten og en innsats for at de som allerede ikke har møtt Jesus og kjenner han, skal få bli kjent med han.

For å begynne med Gud. Uten et personlig forhold til Gud kommer jeg ingen vei. Uten en daglig påfyll av hans nåde, kjærlighet, omsorg, fred og veiledning kan jeg pugge kirkehistorie, lede gudstjenester, møte mennesker med kjærlighet og forkynne at Guds rike er nær uten den minste mening. Uten mat og drikke duger helten ikke, og Gud er min mat og drikke, om ikke jeg alltid er en helt. Utgår datinga mi med Gud for lenge, som Anita så fint pleier å si det, blir jeg enten en surpromp, en dømmende egoistisk tulling eller en drømmer som slutter å leve ut Guds drømmer for livet mitt, men tror jeg kan gjøre alt selv. Dating med Gud er det viktigste, men også det vanskeligste i livet. Hvor vanskelig å sette seg ned, å bare være stille, og bare konsentrere seg om Han og være i Hans nærhet, og ikke la tankene fare til bloggen, mitt rotete rom, mobilen, Brasil, noen venner eller en deilig melkesjokoalde! Det er et mysterium at i praksis kommer så alt for ofte alt annet foran det viktigste av alt! Det siste hjelpemiddelet som har hjulpet meg litt i det siste, er kristuskransen jeg fikk til jul av min tante! (Takk forresten!)

Og så var det innbiten. Gå inn i et fellesskap av kristne. Er det noe jeg er utrolig glad for, er det dette fellesskapet. At jeg på ingen måte står alene som kristen. At når folk sender meg rare blikk og rister på hodet av mine kristne tanker, så har jeg alltid et forbilde i menigheten eller en annen kristen venn eller høyt aktet kristen person jeg kan se på, og så kan jeg si med meg selv, at hallo, det er ikke bare jeg som er gal som tror på dette. Han smartingen der gjør jo også det, eller hun godjenta der er jo også kristen.

Men så er det også viktig å finne seg en menighet å gå i. Noe jeg vet kan være vanskelig, men kjempeviktig. Av og til tror jeg mange tenker på menigheter som tv-skjermer som skal produsere god underholdning, gode Gudsoppelvelser, god musikk og god undervisning, og rørende apeller. Men Paulus sier at menigheten er som et legeme. Og du og jeg er en del av dette legeme, og alle sammen skal vi sammen tjene i denne menigheten, på hver vår gudgitte måte etter hver våre nådegaver. Jeg har stått utenfor en menighet, både den jeg går i nå, og den jeg gikk i i Brasil. Jeg har stått utenfor og har ønsket av hele mitt hjerte å tjene men ikke sett muligheten eller behovet. Hvis du er i den situasjonen vil jeg bare si, at i dag står jeg innenfor menigheten i den forstand at jeg er ansatt der, og du har ikke peiling på hvor mange kropssdeler som vimser rundt i en menighet og ikke finner sin plass samtidig som noen kroppsdeler overbelastes og i verste fall er i ferd med å falle av (som så mange allerede har gjordt..) Menigheten din trenger deg og din tjeneste, og ikke tro et sekund at du ikke har evnene til det, Gud har da gitt deg også nådegaver! Så trå frimodig inn i den litt pinlige situasjoenen som det tross alt er for oss "gode-holdere-av-janteloven-nordmenn", og tilby din tjeneste til lederne i menigheten din!

Dessuten har jeg sett hva som har skjedd med mennesker som står uten en menighet, som prøver å være solokristne og tror de klarer seg fint på egenhånd. Vel hvis menigheten er et legeme som Paulus sier, skal du se hvor lenge en hånd overlever uten kroppen...

Sist men ikke minst vil jeg nevne misjonsbefalinga. Misjonsmarka er egentlig ikke fotballbanen mellom Mhs og Nms, den trenger heller ikke være i Afrika, selv om den gjerne kan være der. Men jeg vil si at den også er der du er akkurat nå, "Løft øynene, for markene står allerede hvite" sier Jesus. Jeg har hørt noen si at noen sa noe sånn som "Jeg kan ikke være kristen, fordi når jeg ser på hvor passive de kristne er, tror jeg ikke at de virkelig tror at det de tror på virkelig er sant. Tror de selv at det er sant, burde de jo gjøre alt for at andre skal bli frelst" Ja tror vi på et helvete og en himmel og et bud om at vi skal elske vår neste, burde vi egentlig hvert ute å evangelisert i dette sekund! Jeg har sett at venner har blitt frelst, og det finnes ingen gleder som overgår dette. Misjonsbefalingen er meningen med livet mitt. Jeg har opplevd hvordan det er å ikke ha noen misjonsmarked. Det var grusomt. De første månedene mine i Brasil (og forsåvidt Hald også) var slik..jeg kjente ingen ikke-kristne mennesker. Jeg fikk angst, og i en desperat tilstand ringte jeg den første fremmede gutten som stoppet meg på gaten pga mitt skjønne, blonde hår, og fikk etter den dagen en god venn, men noe sier meg at det kunne gått en annen vei... Med samme intensjon (selv om jeg skal innrømme at vi gjorde det mye for at det er konge å danse også!!) gikk vi ut å danset nesten hver uke, gikk på fester og utesteder til våre brasilianske kristne venners store forferderlse. Det er lett å havne innenfor en kristen boble, når jobben er kiken og skolen er misjonshøyskolen. Tror alltid jeg vil være misunnelig på deg som går i vanlig jobb og vanlig skole, du lever i misjonsmarken! Så lenge du da husker å ha de to første sidene på plass, ditt dateliv med Gud og din tjeneste, fellesskap og støtte fra menigheten, har du en enorm mulighet!!

Målet må være leve i slags balanse mellom disse tre sidene...Men for å si som min voksendøpte baptistpastor Vidar, den overordnende visjonen vil alltid være nåden. Jeg gleder meg til den dagen jeg kan si at jeg fullt og helt ut lever og laxer i Guds nåde, for det er vanskelig det, selv om nåde på portugisisk betyr gratis...